Helt ut av sammenheng forøvrig skal jeg si noe om måten vi ofte diskuterer på. Jeg har over lengre tid undret meg over måten mange velger å delta i diverse debatter på. Jeg er alltid glad for å ha en god diskusjon. En diskusjon begge parter får noe ut av og som leder til fremskritt. -Ingen uenighet, ingen diskusjon, ingen fremskritt. For det alle sier, hjelper ingen.
Men andre diskusjoner bryr jeg meg ikke spesielt mye om å delta i. Jeg snakker om den måten enkelt har det med å fremstille sin egen oppfatning som fakta eller fasitsvar, og spesielt når noen konstaterer at en annens mening er feil eller ufullstendig. Min mening er at man alltid skal være veldig klar på når man uttrykker sin mening og når man konstaterer fakta. Min oppfatning av sannhet er at det ikke er en men at alle har sin individuelle oppfatning. Når man har hørt, forstått og satt seg inn i alle synspunkter, for så å danne seg sin individuelle mening; først da har man sannheten. Sin egen sannhet vell å merke. Jeg snakker ikke om jantelov, og at man skal herme andres mening. Som tidligere innlegg på diverse volleyball- og mediasider viser er jeg ingen tilhenger av janteloven eller noen norsk versjon av den, men ekstremer på i den andre enden av skalaen synes jeg blir snevre. Jeg velger i denne sammenheng å sitere en man ved navn George Walker Bush, USAs 43. President med følgende
”I believe, what I believe is right”
Åpen, forståelsesfull og empatisk eller snever og selvgod?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar